På tur med gatelaget: Reisebrev fra kampen mot Kongsvinger.
Dagen startet på Melløs cirka halv ni, 08.30. Avreise var satt til 08.45. Alle var på plass, utenom hovedtrener Thomas Klaussen. Klaussen har jo vært fotballspiller for Moss Fotballklubb og er en av dem med flest tellende kamper for klubben, med sine 295 tellende kamper. Men han er jo en gammel fotballspiller, så når det gjelder tid utenfor kamp, er kanskje ikke det fotballspilleres sterkeste egenskap.
Vel å merke, 09.15 reiser vi av gårde mot Kongsvinger. Allerede da er vi en halvtime forsinka, og beregna ankomst til Kongsvinger var 11.20. Kampstart er 12.00. Men ettersom vi kjører minibuss med tilhenger, kan vi ikke kjøre mer enn 80 km/t. Så det betyr at turen oppover går i omtrent samme tempo som en gammel VHS-spoling.
Vi kjører videre utover, og skravla går i ett fra eldstemann i flokken, Kjetil. Kjetil har selvdiagnostisert seg med munndiaré. En sosial og knakende god fyr med et hjerte av gull, som har opplevd ganske mye, og det skulle vi få greie på hele veien opp til Kongsvinger. Uansett hvor vi kjørte, hadde Kjetil en historie om «her har jeg vært» eller «her har jeg opplevd noe». «Der ligger et bilhuggeri», og så videre og så videre. Kjetil har tydeligvis bodd omtrent overalt mellom Eidsvoll og svenskegrensa.
Vi måtte ha et lite stopp på Kløfta fordi noen måtte tømme tanken. Folk forsvinner inn, tanken tømmes, og noen bestiller seg en pølse eller to, mens jeg går rundt og tuller med at folk står og bestiller seg burger. Da klikker det jo litt for folk, og André får seg et lite Thor-Håkon-moment. «Folk kan ikke bestille burger nå!» og så videre. Jeg bare fleiper, men panikken rundt en imaginær burgerbestilling var kanskje dagens første høydepunkt.
Vi dunket opp noen stickers på en lyktestolpe i ren og god MFK-stil før vi satte kursen videre mot Kongsvinger. Kjetils historier fortsatte, og midt oppi det hele fikk både Lars Smith, dagens sjåfør, og jeg muligheten til å skyte inn at vi hadde spilt mot FuVo i første runde i cupen i 2006 da vi passerte området. Da slo plutselig Kjetil til med:
«Oi, har dere spilt mot FuVo?»
Som om vi nettopp hadde fortalt at vi hadde møtt Brasil på Maracanã.
Videre gikk turen, og da vi kjørte inn mot Kongsvinger kunne Kjetil fortelle at han hadde vært på Kongsvinger sykehus, hvor han hadde opplevd en fødsel og så videre. På det tidspunktet venta vi egentlig bare på at han skulle peke ut sitt gamle barnehjem også.
Vi ruller inn på Gjemselund cirka 11.40, altså 20 minutter før kampstart. Vi blir tatt imot av Kongsvingers lagleder, som ønsker oss velkommen og viser oss inn i garderoben til damelaget til KIL. Ingen damer i sikte til stor skuffelse for enkelte. Her skifter man fort før det er rett ut på banen.
Det er kaptein Tommy og meg selv som leder oppvarminga med enkle joggeøvelser og litt spill med ball, før hovedtrener Thomas Klaussen forteller hvem som skal starte kampen.
Vi stiller opp, og det tar ikke lang tid før kampen er i gang. Det er kaptein Tommy som setter inn en tidlig ledelse før Fredrik, med den legendariske hockeysveisen blondet som Aaron Ramsey i EM 2016, dunker inn 2–0. En ledelse som holder seg til pause. Den kunne vært større. Vi kunne også hatt en eller to i sekken, men vi kunne helt klart scoret flere mål.
Etter pause scorer Kongsvinger, og man husker jo den berømte sketsjen med døra til garderoben på Kongsvinger. Ballen gikk omtrent samme vei som den døra. Dermed var Kongsvinger tilbake i kampen, men vi skrudde opp nivået litt. Det er litt kjent at MFK ikke alltid er helt på fra start, og det gjaldt oss også i andre omgang. Men vi skrudde på, og kaptein Tommy jaget et langt utspill fra keeper Arturo. Tommy er en seig jævel som aldri gir opp. Han kranglet seg forbi keeper og ble snytt for 5–6 straffespark på veien før han sendte oss opp i en 3–1-ledelse. Deilig!
Arturo ville helst bli sammenlignet med Iker Casillas, den legendariske Real Madrid-keeperen, men for meg er han mer Santiago Cañizares. Casillas er kjedelig. Cañizares var en karakter, en type, en legende med alle de hårsveisene. Arturo har også en hårsveis. Kanskje ikke helt lik Cañizares, men en sveis. Mer hår enn meg, hvert fall, og det skal ikke så mye til.
Så går vi opp til 3–1, og stemninga er god. Vi har kontroll. Utover i kampen blir folk slitne. Ikke dårlig stemning, men det tetner seg til i duellene. Folk blir misfornøyde med dommer, medspillere og motspillere, men man reiser seg opp, shaker hands og så er det god stemning igjen. Akkurat sånn gatelagsfotball skal være.
Kampen ender til slutt 3–1 til vårs. Eller 1–3 hvis det skal være helt korrekt. Fortjent. Vi møter et godt Kongsvinger-lag som gjør en god match, samtidig som vi føler at vi kunne vunnet med mer.
Etter kamp er det inn i garderoben for å vaske seg litt, dusje og ordne før vi går opp på hovedtribunen for å få litt mat. Noen hadde håpet at garderoben til damelaget faktisk inneholdt damer, men den gang ei.
Dagens meny består av spaghetti bolognese med en ganske frisk salat. Jeg spurte om det var A-lagets sisteskanse Aleksey Gorodovoi som var kokk ettersom det ble sagt at det var Kongsvingers russiske kokk som sto for maten, men det var det ikke. Det gikk ned en solid porsjon, mens Kjetil kom litt sent fordi han hadde funnet noen å prate med utenfor. Sjokkerende nok.
Kjetil er sistemann inn mens alle andre er på vei ut, men han sluker maten samtidig som han prater. Jeg er fortsatt usikker på hvordan han klarer begge deler samtidig.
Vi setter oss i bussen på vei hjem og kjører av gårde. Det er en litt slakk gjeng, men Kjetil holder praten i gang. Høvdingen selv, eldstemann i flokken. Han må jo prate fritt vilt, og han sier det selv:
«Munndiaré. Dere må si ifra hvis det blir for mye.»
Problemet er bare at ingen rekker å si ifra.
Plutselig tar han pause og er stille i 45 minutter. Flere trodde faktisk han hadde sovnet med åpne øyne.
Vi kjører nedover mot Oslo, og det er kø ettersom kampen var ferdig klokka to og vi dro fra Gjemselund cirka 14.30. Vi følger en GPS som tydeligvis har tatt et kveldskurs i feilkjøring, så den sender oss ned mot sentrum og rett inn i kø i stedet for bort fra kø.
Det ender med et stopp på Mortensrud hvor sjåfør Lars Smith må på toalettet og ha seg en liten pølsebit. Jeg derimot kjøper en Gullpinne med pistasj, som visstnok er en ny smak i år. En is som smakte overraskende mye dyrere enn den egentlig var.
Her blir det en liten strekk på beina før siste etappe mot Moss.
Vi setter oss i bussen igjen, folk har fått i seg pølse og is og strukket på beina, og fem minutter senere har Kjetil historier på lur igjen. Skravla går mens vi kjører nedover E6. Den strakast vei’n, som Bjarne Brøndbo ville sunget hvis han hadde sittet bakerst i minibussen med oss.
Vi kjører om Årvoll ettersom GPS-en melder kø inn mot Moss, men da vi passerer Mossporten er det ikke en eneste bil å se. Så her var det ikke mye kø. Rundt Årvoll derimot, der var det kø. GPS-en leverte omtrent samme presisjon som en værmelding i juli.
Det går greit. Stemninga er fortsatt god, men folk begynner å bli slitne etter en lang dag. Noen skal rekke skoleavslutning, mens andre bare vil hjem og legge beina høyt.
Vi stopper på Melløs. Alle hjelper til med å bære utstyret opp i garderoben før det gjøres klart for vask dagen etter. Det er treningsfri neste dag ettersom Thomas Klaussen skal være rådgiver i banken der han jobber. Det betyr langhelg for gatelagsspillerne, og det klages naturligvis ikke på.
Alle takker hverandre for en strålende dag og for kampen før man ønsker hverandre god helg. Samtidig blir man enige om å møtes på kampen mot Stabæk førstkommende lørdag. Folkets kamp.
Alt i alt en strålende tur med flotte folk. En kul dag for oss gatelagsspillerne på årets lengste bortetur – til nå.
Og nå som alle har kommet hjem, hører man fortsatt skravla til Kjetil langt der bak.
