Det er noe eget med bortekamp. Man gleder seg hele uka, pakker litt for mye øl og litt for lite fornuft, før man møter opp på Melløs og later som alt kommer til å gå helt etter planen.
Det gjør det selvfølgelig aldri.
13.45 var det oppmøte på Melløs, og kort tid senere rullet bussen mot Strømmen. Allerede tidlig ble det klart at én ting var akkurat som sist.
Dassen var tett.
Igjen.
Noen lot seg affisere av det. Partyfaktoren var høy fra første kilometer, allsangen satt som et skudd, og optimismen var på topp.
Vi var tidlig fremme og tenkte naturligvis at vi skulle finne oss en pub.
Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort.
Først fant vi en restaurant med masse folk ute ved bordene. «Her blir det en kald en,» tenkte vi. Etter rundt ti minutter i kø fikk vi den hyggelige beskjeden:
– Nei, vi selger ikke øl.
Takk for oss.
Dermed gikk ferden videre til Peppes Pizza på Strømmen.
De ansatte der lurer antakelig fortsatt på hva som traff dem.
Det ble høylytte diskusjoner, latter, allsang og bord som etter hvert hadde omtrent samme klebrige konsistens som pizzadeigen på kjøkkenet. Vi beklager på vegne av… nei, egentlig gjør vi vel ikke det.
Så begynte klokka å løpe.
Vi måtte ha taxi.
Etter en imponerende runde med telefoner, hvor Moss Taxi på et eller annet vis ble involvert i transport mellom Strømmen sentrum og Strømmen stadion, fikk vi omsider tak i en maxitaxi.
Ti minutter før avspark.
Perfekt.
…helt til sjåføren satte kurs mot hjemmetribunen.
Vi forsøkte høflig å forklare at vi skulle på bortefeltet.
Han svarte selvsikkert at han visste hvor vi skulle.
Han hadde tross alt spilt kamp der dagen før.
Diskusjonen var med andre ord over.
Resultatet ble en ekstra spasertur på rundt åtte minutter rundt stadion, ispedd obligatoriske pissepauser. Dermed rakk vi naturligvis ikke avspark.
På bortefeltet ble vi møtt av en sikkerhetsvakt med glimtet i øyet. Han viste stolt fram håndjernene sine og antydet at de kunne komme til nytte.
Til alles store overraskelse slapp samtlige unna uten å få prøve dem.
Selve kampen så lenge ut til å ende med uavgjort.
Så kom overtidsmålet.
Den satt tungt.
Veldig tungt.
Tilbake på bussen var det derfor litt stillere enn vanlig det første kvarteret. Men det varer aldri lenge når Alkos Ultra er samlet.
Vi er tross alt en gjeng med nok klovner til at stemningen alltid finner veien tilbake. Promillen steg omtrent i samme tempo som humøret, og snart var både allsangen og latteren tilbake.
Vel hjemme i Moss var det stopp ved Nesparken.
Noen tok det voksne valget og dro hjem.
Andre tok det langt mer forventede valget og fortsatte kvelden på Lagi, hvor både flytende og fast føde ble bestilt i kjent stil.
Tre poeng ble det ikke.
Men historier?
Dem fikk vi som vanlig mer enn nok av.
